onsdag 25. april 2018

Omtanke

Vi har fått mange fine ord, mange gode klemmar, hjarte på facebook og fine plantar.  Vi har sett stor pris på alt.  Folk er utruleg omtenksame, og mange bryr seg. Eg har vorte overvelda.

Eg samla plantane på kjøkenbordet dei første dagane.  Det var godt å gå og sjå på dei.  i ettermiddag har eg sett dei rundt i heimen der eg synest dei høver best.  Eg skal ta godt vare på alle!

Bok 18: Byens spor


Nytt storslått episk verk fra Lars Saabye Christensen! Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors. Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.

Eg begynte på denne romanen to gonger. Eg synest det var vanskeleg å få tak på han i byrjinga, men då det først tok laus, fekk eg verkeleg sansen for romanen. Det er flotte person- og miljøskildringar, og ikkje minst tidsbilete.

Bok 17: Sov du vesle spire


Fra forfatterne bak suksess-serien Springflo, som gikk på NRK1 sommeren 2016.

En natt snubler den hjemløse Muriel over en gråtende jente på gaten. Jenta heter Folami og er flyktning fra Nigeria. Muriel får låne et sommerhus i skogen av en venn og tar med seg Folami dit. Men en ettermiddag blir Folami angrepet av en mann i området og Muriel tør ikke være igjen alene med jenta. De kontakter Tom Stilton for hjelp.

Tom arbeider nå for Mette Olsäter, kriminalførstebetjent på Rikskrim. Sammen med Olivia Rönning etterforsker de drapet på en tenåringsgutt som ble funnet nedgravd i Småland, med avskåret hals. Etterforskningen får forgreininger til kloakken i Bucuresti.
Da Olivia får treffe Folami, ser hun at hun har et smykke som ligner på det den døde gutten hadde. Sammen med jenta lykkes Olivia Rönning og Tom Stilton å avsløre en sjokkerende virksomhet.

«Sov du vesle spire» er en krim som lykkes med å integrere samfunnsengasjement med troverdige karakterer og spenning utenom det vanlige.


Dette er ein krimroman der ein set fokus på heimlause born og dei som er villege til å utnytte dei på det aller grovaste.  Makaber underhaldning, kort fortalt.

Bok 16: Den digitale festning


NSAs uovervinnelige supercomputer TRANSLTR stilles overfor en mystisk kode den ikke klarer å knekke. Sjefskryptograf Susan Fletcher blir tilkalt. Det hun avdekker, sender sjokkbølger gjennom maktens korridorer. NSA blir holdt som gissel - ikke med våpen eller bomber, men en kode så genial at den vil lamme landets samlede etterretning dersom den slippes løs. Susan Fletcher fanges i et desperat kappløp som bringer leseren fra maktens hemmelige korridorer, via Tokyos skyskrapere, til Spanias mektige katedraler. Det er en kamp på liv og død - et avgjørende forsøk på å ødelegge en ugjennomtrengelig formel som truer verdens maktbalanse. Susan må kjempe alene, ikke bare for sitt land, men også for livet og mannen hun elsker.

Den digitale festning er rystende aktuell og spekket med etterretningshemmeligheter. Den bringer leseren dypt inn i den mektigste sikkerhetsorganisasjonen i verden - National Security Agency (NSA). NSA har operert med milliardbudsjetter og har vært ultrahemmelig og ukjent for de fleste før Dan Brown skrev om organisasjonen i denne boken.


Vi har hatt fordjuping i norsk i tiande.  Eit par av gutane valde Dan Brown.  Inspirert av dei tok eg med meg denne romanen frå 2010 heim frå biblioteket. det er ein skikkeleg pageturner!

tirsdag 24. april 2018

Gravferd



I dag har vi gravlagt far min, Nils Steinar Trovåg. Han døydde på Ørstaheimen onsdag 18 april klokka 18 (i 2018)etter lang tids sjukdom.  Både mor mi, søstera mi og eg var der hos han.

Dagane fram til gravferda har vi brukt til å planlegge og til å vere saman.  Eg har følt meg heilt tom, og eg har nok grudd meg meir enn eg har vore klar over til sjølve gravferda.

Det er tungt å gravlegge sin eigen far. Han har vore svært sjuk, og ingen ønskte han noko lengre liv slik det var.  Vi har mist han gradvis.   Han har kjendt oss att og vore glad for å sjå oss.  Men dei vakne augneblinka har vorte stadig kortare. Sjølv om det var godt for han å sleppe, er det trist når det skjer.

Gravferda i dag vart ei trist, men fin stund.  Dei som talte i kyrkja og på minnestunda, kjende pappa frå ulike stader og tidspunkt i livet.  Vi følte at det vart teikna eit godt og rett bilde av han.

Mor mi vart og takka for bloggen.  Mamma og pappa vart samde om at ho kunne fortelje om sjukdomen hans på bloggen sin.  I fjor då han vart innlagt heile seks gonger og ting endra seg frå dag til dag, var det ein grei måte å oppdatere mange om gongen på. Vi la oss aldri før vi hadde lese bloggen.

Det har vore mange tankar i dag.  Og eg sit eg att med ei kjensle av at pappa ville ha likt si eiga gravferd.

- Takk for alt du har vore for oss -

mandag 16. april 2018

Lang genser med lommer og raglanfelling


Genseren strikka eg i vinter då eg hadde lånt Ellen Wessel si bok #STRIKK. Boka kjøpte eg seinare på Mammutsal. Garnet er Melody og tynn alpakka.  

søndag 15. april 2018

Janneckegenser


Genser nummer to frå Enda mer bystrikk. Denne er i Pus og tynn alpakka på pinnar nummer 9.

lørdag 14. april 2018

Mologenseren

Olaug er heime i helga. Sist vi såg henne var i jula. Eg har hatt tid til å strikke to genserar til henne. Denne er frå Ingunn Myklebust si bok Enda mer bystrikk. 


Garnet er Fairytale og tynn alpakka.

mandag 9. april 2018

Birte i blått

No har eg laga meg ei eiga oppskrift på kvardagsgenser. Eg har snudd ei oppskrift på Mikagenseren til Knitting Inna og laga hals etter Hverdagsgenseren frå Sandnesgarn.  Då får eg strikka nedanfrå og opp, og så får halsen ei finare utringing.  Oppskrifta har eg nedskriven i strikkedagboka eg fekk i fjor til jul. Til denne genseren har eg brukt Drops alpakka og Brushed Alpakka, ein tråd av kvar.

mandag 2. april 2018

Baalsrud-genseren til Eirik

Oppskrifta på denne genseren fann eg i eit Hjemmet.  Eg abonnerer på nettutgåvene av ein haug med vekeblad. I utgangspunktet strikka eg genseren til mannen, men så vart den noko knapp.   På Eirik sat den som støypt! Det er kjekt at ungdoamne liker heimestrikk, eller kle med sjel som han kallar det.

Garnet er Dale garn Lonolin Wool, eit godt garn å strikke i.
 

Bok 15: Hålke


Gatene er dekket av glatt is, inne sitter Ebba og Karl.

Ebba og Karl har vært gift i snart en mannsalder. De har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.

Ebba og Karl er et ektepar som fremdeles kan kjenne på spenningene seg imellom, både som erotisk tiltrekning og som en dirrende og iblant foruroligende undertone. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Kaffen tar slutt, og brødet. Innestengtheten, isolasjonen, den ekteskapelige dynamikken ... i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser det farlige og umulige spørsmålet: Hva er kjærlighet verdt?


Denne romanen har eg begynt på nokre gonger før eg no endeleg har lese han ferdig.  han har gitt meg ei kjensle av fjernsynsteater.  Alt skjer over ei kort periode i eitt rom(ei leilegheit). Forholdet mellom ektefellane kjem til eit slags oppgjer.

Det er greitt å lese noko anna enn krim innimellom, men no treng eg noko lettare litteatur ...

lørdag 31. mars 2018

Bok 14: En fremmed i huset


Hvor godt kjenner du den du bor med?

Karen og Tom er lykkelig nygift. De bor i et fint hus, og selv om de ønsker seg barn, har de foreløpig friheten til å gjøre hva de vil. Men en dag er ikke Karen der da Tom kommer hjem fra jobb. Bilen hennes er borte, men døren er ulåst og både lommebok og mobil ligger igjen.
Etter en stund kommer politiet på døren og forteller at hans kone er på sykehus. Hun har vært med i en trafikkulykke i en veldig frynsete del av byen.

Karen har sluppet unna ulykken med noen få skrammer, men hun husker ingenting. Ikke hva hun gjorde eller hvorfor hun befant seg i det skumle strøket. Da hun kommer hjem, merker hun at ikke alt er som det skal være. Noen har vært i huset deres. Politiet tror ikke på henne, de tror hun prøver å skjule noe.

«En fremmed i huset» er en psykologisk spenningsroman fra Shari Lapena forfatteren bak bestselgeren «Naboparet».


Denne romanen går inn under reinspikka underhaldning.  Eg likte han sånn passeleg. Eg sat og att med ei kjensle av at han minte meg om noko eg hadde lese før.  No ser eg at forfattaren og har skrive "Naboparet".

Bok 13: Katharina-koden

 
Presentert av Erlend Sørskaar, redaktør
I 24 år har Katharina Haugens forsvinning plaget William Wisting. Så skjer det noe som setter ham på sporet. Men hvor langt vil han gå for å få fram sannheten? 
I klesskapet hjemme har den samvittighetsfulle etterforskeren William Wisting helt ureglementert lagret dokumenter fra en gammel, uløst sak. Katharina forsvant sporløst for 24 år siden. Igjen sto det en ferdigpakket koffert og et ark med en rekke sifre. Saken plager Wisting fortsatt. Han har lest dokumentene gang på gang, men håper stadig å finne noe han har oversett. Det nærmer seg tida da han gjør sin årlige visitt til Katharinas mann, Martin, som fortsatt lever i uvisshet. Mistanken falt naturligvis på Martin, men han hadde vanntett alibi. Så var det en voldsdømt nabo som ble sjekket - og ekskona, som hadde trakassert Martin og Katharina i lengre tid. Etterforskningen førte ingen steder. 

I klesskapet hjemme har den samvittighetsfulle etterforskeren William Wisting helt ureglementert lagret dokumenter fra en gammel, uløst sak.

Mye på spill
Gjenopptakelsen av en uløst kidnappingssak har gitt direkte kobling til en av de mistenkte i Katharinasaken. Kripos-etterforskeren Adrian Stiller kommer til Larvik for å få Wisting med i etterforskningen. Spillet er i gang, for det er ordet Stiller bruker, og han spiller bare ut «de rette kortene på rett tidspunkt - også overfor kolleger». Stiller vil at Wisting skal dra på hyttetur med den hovedmistenkte samtidig som han lar Wistings datter, Line, publisere artikler i VG om nye funn i saken. Stiller vil provosere fram en reaksjon. Det blir et risikabelt spill for Wisting. 
«Jeg har for lengst krysset de etiske grensene,» sier Wisting før han drar på oppdraget.
De etiske grensene
I Katharina-koden møter vi en svært dedikert Wisting. Hans mange møter med ofre og etterlatte har gjort at han aldri gir opp en sak. Han vil gi dem svarene som kan gi dem ro. Samtidig kan han, som Stiller, bevege seg på kanten av det korrekte, som når han lar et «falskt» vennskap utvikle seg i håp om å finne en løsning. «Jeg har for lengst krysset de etiske grensene,» sier Wisting før han drar på oppdraget. Man skjønner lett hvorfor Wisting kommer så nær folk. Han er god på å føle seg fram i samtaler, og man oppfatter ham som oppriktig, uansett hvilken strategi som ligger bak. Den suverene og kreative etterforskeren framstår nå også som en god menneskekjenner. Men kan han lokke fram en tilståelse? Det blir virkelig intenst når Wisting befinner seg langt fra folk - og kollegaene finner ut at mannen han er der med, har tatt med seg et ulovlig, nyanskaffet skytevåpen. 
Små og store løgner
Men Wisting, som lever av å avsløre andres løgner, må innrømme for seg selv at han også lyver. Både for Line og for mistenkte. Løgnen blir et tema i romanen: Når krysses grensen fra å pynte litt på sannheten til å lyve bevisst for å skjule noe? Refleksjonsnivået er høyt i Katharina-koden, men kanskje ligger romanens aller største kvalitet i måten plottet er tråklet sammen på. Der slutter Jørn Lier Horst aldri å overraske.


Omtalen over er god.  Eg likte romanen svært godt.  Det er greitt med serieromanar der ein kjenner etterforskaren frå før ...

Bok 12: Mor om natten


Mor om natten er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter. 
Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid. 
Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden. 
Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet.

lørdag 24. mars 2018

Bok 11: Berge


En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.

Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.
Tingrettsdommer Peter Malm lever et tilbaketrukket liv og sysler med sine små prosjekter på fritiden. Det siste han ønsker er å få oppmerksomhet på grunn av denne saken.
I flere lykkelige år var Nicolai Berge kjæreste med Gry, Arve Storefjelds datter. Så gjorde hun det slutt. Nå er hun død.

Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. «Berge» er en historie om en grufull hendelse, fortalt i tre deler, fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
«Berge» er en roman som ikke handler om 22. juli, men som ikke kunne vært skrevet uten 22. juli.


Dette er ein fascinerande roman. Ei grusom hending har skjedd.  Så får vi høyre historia fra tre synsvinklar; dommaren si historie, journalisten si historie og til slutt den sikta si historie.  Greier vi å sette historiene saman til ei?

Eg ser at roamnen har fått terningkast 6.  Det forstår eg godt!

torsdag 15. mars 2018

Bok 10: Hengte hunder


Jens Henrik Jensen er en ny dansk krimstjerne med internasjonalt gjennombrudd.
Nils Oxener Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Men krigsveteranen er traumatisert og lever av å samle flasker og spise matavfall fra supermarkeder. I håp om å unnslippe sine indre demoner drar det tidligere medlemmet av Jægerkorpset sammen med hunden sin til Nordjylland. Der slår han leir dypt inne i skogen for å leve et rolig og enkelt liv. Men drømmen blir snart til et mareritt.
Etter et nattlig besøk på et middelalderslott i skogens utkant blir han mistenkt for drapet på slottsherren, en tidligere ambassadør og grunnleggeren av en innflytelsesrik tankesmie. Politiets etterretningstjeneste dukker påfallende raskt opp, og før den pressede krigsveteranen vet ordet av det, er han virvlet inn i etterforskningen av en rekke gåtefulle drapssaker, som tilsynelatende kun har én ting til felles: hengte hunder.

«Hengte hunder» er den første lydboken om soldaten Nils Oxner.


Eg skal innrømme at eg ikkje hadde store forventningar til denne krimromanen av, ein for meg,ukjend dansk krimforfattar.  Men så greier han å bygge opp ein krimhelt av noko eg først trudde ville bli ein klisjé, og ei spennande krimgåte.  Også denne krimromanen vil eg kalle eventyr for vaksne, sjølv om ein kan tenke seg slike tilstandar?

tirsdag 13. mars 2018

Bok 9: Dødsrytteren


«Dødsrytteren» er den syvende boken i serien om Tom Hartmann.

Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen Linz i Østerrike. På scenen spilles "Blodsjøen", et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koranske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjerigen, samt han de kaller "generalen". Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon.

Samtidig svever den store nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Strandlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp i svevet.

På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene: Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.


Eg har vel tidlegare kalla krimromanane til Øystein Wiik for eventyr for vaksne. Her er representanten foretteretningstenesta, leigemordaren og pengeutpressaren som hamnar i ein koreansk invasjon av Svalbard.  Her vert skildra leirar der ein klekker ut særs tøffe karar. Nokre er berre ute etter å mele si eiga kake. 

For meg var dette eit langt eventyr som eg kosa meg med. 

torsdag 8. mars 2018

Bok 8: Jeg nekter

To menn møtes tilfeldig en tidlig morgen på brua over til Ulvøya i Oslo. Tommy og Jim. De har ikke sett hverandre på femogtredve år, men en gang hadde de vært venner så langt tilbake de kunne huske. Et vennskap like naturlig som å puste. Men hva skjer hvis den ene plutselig får det for seg at et vennskap må fortjenes? Og i dag: Jim står og fisker på brua, og Tommy kommer kjørende i sin nye Mercedes. Er det ikke rart, sier han, at ting kan bli sånn, omvendt. Fortid møter nåtid i det døgnet vi følger dem, tidlig i september, 2006.

Bok 7: Jakthundene

William Wisting suspenderes og settes selv under etterforskning mistenkt for å ha fabrikkert bevis. Han var etterforskningsleder i en av landets mest medieomtalte straffesaker, da unge Cecilia Linde ble drept. Nå, 17 år senere, har det kommet for en dag at bevisene som felte gjerningsmannen var forfalsket. Mediene værer nytt blod.

Wisting har brukt hele sitt yrkesliv på å jakte på forbrytere. Nå er det han som er byttet, og han må arbeide på egen hånd og i skjul for å finne ut hvem av deres egne som konstruerte det falske beviset, og hva som egentlig skjedde den gangen. Han får hjelp av journalistdatteren Line, men også fra svært uventet hold. Så forsvinner en ny, ung kvinne. Det blir starten på et nervepirrende kappløp.


søndag 4. mars 2018

Skeiseis


Ein ting eg skulle ha lært meg for 30 år sidan då eg kom til Hareid, er å gå på skeiser. I Ørsta gjekk vi på ski, så det sit i kroppen sjølv om eg har gått lite på ski i vaksen alder. 

I dag gjekk eg rundt vatnet og såg på aktiviteten på isen.  Mannen var ein av dei som kosa seg der i dag.  Eg hadde det ikkje så verst med ein annan Øystein på øyret.

mandag 26. februar 2018

Bok 6: Velkommen hjem


En sensommerdag får Magdalena Hansson invitasjon til jublieumstreff med sin gamle klasse. De skal spise, hygge seg og gå spøkelsesvandring i skogen. Akkurat som de gjorde i niende klasse. Men kvelden utvikler seg i en tragisk retning. En av festdeltakerne blir funnet myrdet. Dagen etter blir enda en person fra klassen funnet død på Hotell Monica. Hva er motivet, og finnes det flere i klassen som er i fare?

Dei som har følgt bloggen min ei stund, har nok fått med seg litteratursmaken min.  Eg er ikkje så glad i krim der det vert for mange skildringar av daglegliv. For meg vert det utanomsnakk.  Denne romanen manglar og det eg kallar X-faktor. 

Derfor må eg seie meg einig i det eg skreiv om ein annan roman av forfattaren her.

lørdag 24. februar 2018

Bok 5: Historia om det tapte barnet

Ei kraftfull avslutning på historia om eit livslangt vennskap. 

«Historia om det tapte barnet» er den fengslande historia om to kvinner, den briljante, boklærde Elena og den lidenskaplege, ubereknelege Lila. Begge er no vaksne og har store dramatiske hendingar i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp - eit nabolag prega av vald og ufridom. Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. Men Lila er ustoppeleg, uregjerleg, uforgløymeleg! 

Med Napoli som bakteppe, ein by like forførande som han er farleg, i ei verd i dramatisk endring, er historia om eit livslangt vennskap fortald djupt ærleg og med ein briljans som saknar sidestykke. 

Dei fire binda i denne serien utgjer ei lang og eineståande historie som lesarane vil vende tilbake til igjen og igjen, og som Elena og Lila sjølve vil dei kvar gong oppdage nye ting. 

Den fjerde og avsluttande boka i Napoli-kvartetten stadfestar attesten New York Times har gitt forfattaren Elena Ferrante: «ein av vår tids største romanforfattarar».



Vi slit litt med nettet for tida. Vi trøystar oss med at Tussa fiber er på gang. Sist eg skulle skrive om denne romanen, måtte eg berre gi opp.

Det er berre ein ting å seie: Sterkt anbefalt!  Ei må sjølvsagt lese heile kvartetten.

mandag 19. februar 2018

Vinterferie

Førre veke var eg på Gardermoen på konferanse. Då vi landa utbraut ei jente med begeistring på ålesundsdualekt: "E de snø her?". 

Vi har ikkje snø, men i dag har vi hatt nydeleg vinterver. 

mandag 12. februar 2018

Mot lysare tider

 
Det nærmar seg vinterferie. I dag let eg refleksvesten ligge heime.  Det var ganske lyst fram mot åtte då eg gjekk heimanfra.  Eg plar merke meg lyset kvar måndag.  No er det 14 dagar til neste måndag.  Då kan vi vel vente oss vår.  I dag har det kome ny snø hos oss.  På nyheitene høyrer vi om to dødsulykker i trafikken her i nærheita. Den eine staden køyrer eg fram og tilbake ein gong i veka.

søndag 11. februar 2018

Mine fine


 
 Eg er så heldig å vere mor til desse fire fine. Borna er no frå 20 til 30 år gamle. Eg har ei i vest, ein i aust og ein i nord og ein i nærleiken. To av dei har vore på besøk i helga. Alle har det bra der dei er, og det er det viktigaste.

Morsdag har eg eit heilt avslappa forhold til.  Det er aldri feil å gi mor blomster!

Gratulerer med dagen alle mødrer!

torsdag 8. februar 2018

Runddans av Wiola

Denne kofta strikka eg til meg sjølv i haust. I går kom eg på at eg ikkje har vist henne fram på bloggen.  Mønsteret var i Familien, og det kom reklame for det i lang tid i førevegen.   Då det endeleg kom, vart eg skuffa forde eg hadde trudd at den var i Finull.  Peer Gynt er noko tjukt, synest eg.  Men no har eg flytta inn i kofta. Tynnare plagg vert for lite varme.

Kristin Wiola Ødegård er min favorittdesignar.  Eg gler meg til neste bok der eg reknar med dette mønsteret også får plass.

onsdag 7. februar 2018

Så kom snøen!

I går såg eg på nyheitene at det var mykje snø i Sør-Noreg. Ikkje hos oss! Her var det berre marker! I dag vakna vi til kvite marker. Og det har lava ned.

Så får vi sjå kor lenge snøen ligg...

tirsdag 6. februar 2018

Bok 4: Mannen som jaget sin egen skygge




Lisbeth tar fengselsdommen med knusende ro. For henne er det like greit å lese og jobbe med kvanteteorier i fengselet som noe annet sted. Men Benito, fengselets gjengleder og verste innsatte, får henne ut av likevekt.
Benito
Fengselsbetjenten Alvar pleide å si at det fantes noe godt i alle forbrytere. Men det fantes ikke noe godt i Benito, og det var tross alt mange som hadde lett - elskere, elskerinner, advokater, terapeuter og rettspsykiatere, og til og med et par prester. Opprinnelig het hun Beatrice, men så valgte hun å kalle seg selv opp etter Mussolini. Gang på gang mishandler Benito en ung kvinne fra Bangladesh. Fengselsledelsen er åpenbart i lomma på henne, for de gjør ingenting for å stanse overgrepene. Til slutt går Lisbeth imellom, slik bare hun kan. Benitos posisjon i fengselet svekkes, og Lisbeth har skaffet seg en hissig fiende. Når hun kommer ut, må hun finne en måte å håndtere de økende truslene fra Benito på.

Ikke akkurat Lyckliga gatan
Lisbeth får besøk av sin tidligere verge, Holger Palmgren. Han har fått tak i dokumenter som kaster et nytt lys over myndighetenes overgrep mot henne da hun var barn. Holger hadde fått besøk av en kvinne som hadde vært sekretær på St. Stefans barnepsykiatriske klinikk, der Lisbeth hadde vært innlagt som barn. Da Lisbeth nevner en kvinne med fødselsmerke, spør Holger om ikke hun kom fra Registeret for studier av genetikk og miljø. Lisbeth ber Mikael Blomkvist om hjelp til å følge sporene videre. De viser seg å peke mot en svært rik finansmann, Leo Mannheimer. Hva har Lisbeths barndom med denne rike finansmannen å gjøre? I Mannen som jaget sin egen skygge får vi endelig vite litt mer om Lisbeths bakgrunn.

Eventyrlig suksess
Stieg Larssons Millennium-bøker slo ned som en bombe i den internasjonale krimlitteraturen. De hadde alle de viktige elementene på plass: En handlekraftig og intelligent heltinne med tilhørighet på den mørke siden, en helt som holder sannhetens fakkel høyt og representerer det ordnede og inkluderende samfunnet. Ingen hadde tidligere søkt inn i psyken til de ulike karakterene på en like overbevisende måte. Da David Lagercrantz fikk det ærefulle oppdraget med å videreføre serien, ble det tatt imot med stor skepsis.

Ny giv
Heldigvis blåste han all tvil av banen med Det som ikke dreper oss. Han skriver med respekt og overskudd, og vi lesere vil mer enn gjerne lese mer om Lisbeth og Mikael. Her hjemme var motstanden aller størst, til og med striere enn i Sverige - men selv her måtte både anmeldere og lesere gi seg over: David Lagercrantz skriver fletta av de aller fleste, og vi vil jo så gjerne lese mer om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. «Mer enn godkjent,» skrev anmelderen i Bergens Tidende. USA Today puster lettet ut: «Vår punkete hackervenninnne er i gode hender.». Nå er det altså bare for leserne å lene seg tilbake og nyte. Mannen som jaget sin egen skygge er enda tettere og bedre enn Det som ikke dreper oss. Og Lisbeth har ikke blitt tammere med åra - snarere tvert imot ...


Eg likte denne femte boka om Lisbeth Salander godt.  Den er spennande og har god driv i seg.  Elementet med tvillingar som er skilde ved fødselen, gjer at ein kan filosofere litt.  Om dette er stor krimlitteratur er eg meir usikker på, men underhaldningverdien er stor.

mandag 5. februar 2018

Mors kofte

Mor mi held heile familein med tjukkelestar.  I haust begynte ho å snakke om at ho ville strikke seg ei oransje jakke.  Eg skaffa henne garn og mønster, og så lova eg henne å montere den. Blogglesarane kjenner kanskje att Vendelamønsteret.

Førre helg gjorde eg monteringsarbeidet.  Etterpå vaska eg jakka for hand og tørka den på badgolvet på ein handduk.  Knappane er alltid prikken over i-en. Eg er glad i tinnknappar.

No håper eg at jakka vert mykje brukt!

søndag 4. februar 2018

Piggsko

Førre onsdag fekk eg nokre fæle smerter i høgre legg.  Eg vakna om natta av krampar, og så fekk eg krampar når eg reiste meg frå stolen. Mannen meinte det ikkje kunne vere strekk, for då skulle eg ikkje greie å gå.   Frøkna stilte diagnose på telefonen: Nummeret før strekk.

Det einaste eg kunne kome på var at eg heldt på å gli og ramle tysdagskvelden, men greidde meg akkurat. Då må det ha rykka godt i høgrefoten i nestenfallet. 

Både mannen og to av gutane, dei som spring vinterløp, har skaffa seg piggsko til vinterbruk.  Det same har nokre av turvenninnene.  Så då mor mi og eg kika litt i butikkar fredag, og eg kom frampå eit par i rett storleik, slo eg til!

No er det ikkje så mykje is på vegane. Men i dag ville eg begynne å gå dei inn.  Rotarystien var derimot islagt.  Der gjekk det fint å fote seg med piggsko.  Ein kan gå mykje meir naturleg og avslappa. Ein må berre legge av seg at broddar og piggsko er for gamlingar... Dei finst i mange utformingar!

I nyheitene no såg eg akkurat at det er mange beinbrot.  Piggsko er ei smart investering! 

Det får bli dagens reklame.

onsdag 31. januar 2018

Bok 3: Rigels øyne


Fortellingen om Ingrid Barrøy, som fortsatte med Hvitt hav, har fanget lesere over hele verden. Nå kommer tredje bok i serien, Rigels øyne. Med den har vi fått en enestående trilogi for alle som vil forstå mer av landet vi lever i.

Ingrids datter er blitt to år, og hun legger ut på en vandring gjennom Norge for å finne barnefaren. I støvler og kjole, med sekk på ryggen, reiser hun sørover. Hver gang hun ber om et sted å sove, legger hun fram sitt ærend: Er det noen som husker en russer som flyktet over fjellet den siste krigsvinteren? Underveis kommer hun bort i en rekke uforglemmelige menneskeskjebner.

Finner hun den hun søker? Hvilket Norge åpenbarer seg for henne i 1946? Rigels øyne er en sterk roman om et folk etter en krig, fortalt fra perspektivet til en uvanlig kvinne. For krigen gjør noe med menneskene. Men det gjør også freden. Den gjør noe med hukommelsen. Ingrid får snudd opp ned på sitt verdensbilde.


Dette er tredje romanen i ein trilogi.  Eg har tidlegare lese og likt svært godt De usynlige og Hvitt hav.  Rigels øyne skuffar då heller ikkje.  Det er ei perle av ein roman.

Om nokon framleis ikkje har trua på lydbøker, så kan eg sterkt anbefale denne.  Forteljinga er konsentrert, og opplesaren, Nils Johnson, gir romanen eit ekstra løft.

søndag 28. januar 2018

Spragler

I går var eg på kafé og butikkrunde saman med ei god venninne.  Siste stopp var blomsterbutikken. Eigenleg var eg ute etter noko som blomstra, men så fekk eg auge på dess plantane.  Dei minner meg om barndomen.  Eg meiner og at blada vil røte seg.  Det stadfesta dei i butikken.  Så fann eg ut at eg kan gjere eit forsøk.

Mellomstemann er heime frå hovudstaden denne helga. Då vart det søndagsmiddag med besøk, noko som det har vorte mindre av sidan eldstemann for til Alta. Mannen laga pinnekjøtmiddag medan eg tok bær opp frå frysaren, sukra dei lett og serverte med krem.

fredag 26. januar 2018

26. januar

I dag køyrde eg rett frå jobb og til Ørsta. Første stopp var Amfi. Utanfor gjekk eg meg på denne andeflokken.

Etterpå vart det tur til Starevegen og Ørstaheimen.

onsdag 24. januar 2018

Bok 2: Den som ser

 
Om boka
Presentert av Ruth Lillegraven, forfatter
Herbjørg Wassmo bergtok et enormt publikum med sin Dina-triologi. Dinas bok ble i sin tid kåret til beste bok de siste 25 årene av Bokklubben Nye Bøkers lesere. Og nå får vi endelig en etterlengtet bok nummer fire. Det er blitt et fyrverkeri av en roman. 
Som tenåring leste jeg Dinas bok for første gang. Jeg husker tyngden av den store pocketboka i hånda mi og den skrekkblandede fryden da Dina Grønelv styrtet den langt eldre mannen sin i døden. Dina var et forbilde. Ikke fordi hun drepte. Men fordi hun gjorde det hun ville og måtte. Hun tok ansvar for seg selv, var sin egen lykkes smed. Hun var nådeløs, sterk og kontroversiell, samtidig fylt av kjærlighet og omsorg for sine, ikke minst sønnen Benjamin og sønnedatteren Karna. Og hun var ledende på ofte mannsdominerte områder som forføringskunst, jakt, hester og handel. I år er det tjue år siste bok i trilogien kom ut. Nå har Herbjørg Wassmo, til stor overraskelse og glede, velsignet oss med en fjerde bok om denne slekten. Og når man åpner Den som ser, er det som om man aldri har vært borte fra dette universet. 

«I år er det tjue år siden siste bok om Dina ble utgitt. Nå har Herbjørg Wassmo velsignet oss med en fjerde bok om Dinas slekt, og når du åpner den, er det som om du aldri har vært borte fra dette universet.»

I slutten av tredje bok døde Dina som følge av skader hun fikk i en storbrann på Reinsnes. Også Hanna, som har vokst opp sammen med Benjamin og alltid har stått ham nær, er omkommet i brannen. Det er en skadeskutt familie vi møter. Ekteskapet til Benjamin og hans Anna rister i grunnvollene. Og den unge Karna må i farmorens begravelse stå fram og tilstå to drap på vegne av Dina, etter å ha lovet henne dette på dødsleiet. Det koster ungjenta mye. Nå slutter hun å snakke, og virkelighet, drøm og mareritt blander seg sammen til en galskap Herbjørg Wassmo beskriver svært overbevisende. 
Etter hvert tar Anna med seg stedatteren til København for å sørge for at hun får profesjonell pleie der. Det er her hoveddelen av boka utspiller seg. I storbyen oppstår det etter hvert et forrykende, nerveslitende trekantdrama, med hovedpersoner så sammensatte og skjøre som bare Wassmo kunne skapt dem. Hjemme i Norge går unggutten Peder og lengter etter Karna, hun som han elsker, og som nå er på et hospital i et fremmed land.

«Mest handler det om kjærlighet. Den vanskelige, sammensatte, ambivalente kjærligheten, lys og mørk på samme tid.»

”Berre kjærleik og død”, heter det i en linje fra et Tor Jonsson-dikt. Og det passer godt på denne boka. Kjærlighet og død. Mest handler det om kjærlighet. Den vanskelige, sammensatte, ambivalente kjærligheten, lys og mørk på samme tid. Samtidig er dette også en bok om å slites mellom ulike steder og ulike liv, mellom by og land, mellom det gamle livet og det nye. Og det er en bok om å måtte ta vanskelige valg, der noen uansett vil bli såret, og ingenting kan bli som før. 
Slutten på boka er storslått, slik bare Herbjørg Wassmo kunne ha laget den. Det er en slutt som får i alle fall meg til å ønske meg minst en bok til - så fort som mulig!
Kjelde:https://www.bokkilden.no/historiske-romaner/den-som-ser-herbjoerg-wassmo/produkt.do?produktId=14878874

Den tida eg ikkje hadde så god tid til å lese, fekk eg likevel med meg Herbjørg Wassmo sine bøker. Huset med den blinde glassveranda tok opp incest på tidleg 80-tal.  Kven hugsar ikkje Tora?  Seinare kom bøkene om Dina og Benjamin.

Den som ser er og ei god forteljing. Personane engasjerer meg.  Dei må gjere val som ein ikkje nødvendigvis er samd i ... Og sjølvsagt er eg samd med meldaren: Gje oss fleire bøker i serien!

Lydboka er framufrå lesen av Gørild Mauseth.  Ingen kunne ha lese den betre!
 

mandag 22. januar 2018

Tur til Oslo og semesterslutt

Fredag til laurdag var eg på møte i hovudstaden. Det var kjekt og lærerikt, men også travelt å ha seks timar på jobb, tre av dei på skulekjøkenet, før ein tek snøggbåt, buss, fly og tog. Eg rakk å vere på hotellrommet Ca eit kvarter før vi for ut på middag.

Eg skal kome attende til programmet seinare.



torsdag 18. januar 2018

Gratulerer Håkon!

I dag fyller yngstemann 24 år.  Vi gratulerer!

No er Håkon mastergradstudent, og om eit par-tre år er han truleg å finne på ein skule i området som gym- og norsklærar.  Tida vil vise.

Vi håper at han har ei fin feiring!

mandag 15. januar 2018

Flystrikk

Fredag til laurdag skal eg ein snartur til Oslo.  Der er møte i LMHS. Eg plar seie at eg aldri kjedar meg.  Det er alltid noko å finne på, og tida strekk ikkje til alt eg har lyst å gjere.  Men å sitte to timar på Vigra kan vere ein prøvelse.  Når eg skal rekke båtar, fly og tog, er eg halvstressa.  Då hjelper det å strikke.

Eg har bestrilt garn til Baalsrudgenseren til mannen.  Fredag fekk eg melding om pakke, men då kom berre nokre knappar, og garnet stod i restordre.  Heretter skal eg handle med nettbutikkar der det står "på lager"/"utsolgt".  I helga har eg ikkje hatt noko strikketøy på gang.  Då eg snakka med dottera i går kveld, fekk ho lov å ønske seg noko.  Kravet var at eg berre skal strikke rundt og rundt på ein bol på den komande turen.

Valet fall på ein genser i Mer bystrikk.  Då eg kom på Trådkråa i dag, fekk eg vite at dei var utselde for garnet Soul som står i oppskrifta. Garnet har lagt lenge i butikken for no å bli rive vekk.

I fjor strikka eg ein genser til Birte på same pinnar som i oppskrifta.  Valet fall derfor på tynn alpakka og Faerytale.  Alpakkaen er litt melert.  Eg trur det skal bli bra!  No har eg strikka brotet framme, og har god tid på å strikke brotet bak.  Ja, eg rekk nok å strikke litt på ermane og!

lørdag 13. januar 2018

Flettegenser i Alpakka

Olaug kom heim ei veke før jul, og så reiste ho ei veke etter jul. Det gav meg tid til å strikke henne ein genser.  Eg hadde sett ut både garn og mønster før ho kom, men eg ville ha godkjenning før eg sette i gang. genseren er strikka i Sandnes alpakka på pinnar 3,5.

Mønsteret er i #Strikk av Ellen Wessel.  Der er mange fine modellar som dei unge damene i familien liker. Boka berre grabba eg med meg ein gong eg var på biblioteket etter lydbøker.  Eg tek gjerne med meg kokebøker og strikkebøker for å bla i.

torsdag 11. januar 2018

Bok 1: Mafiela



Dagbladet avslører at tidligere olje- og energiminister Fred Kvarme har hatt store beløp på hemmelige kontoer i Seychellene. Kvarme nekter å kommentere, og mediene spekulerer i hvor pengene kommer fra.
Siri Wickstrøm kjenner Kvarmes kone Elisa, har også hilst på Kvarme.
Avsløringen av Kvarmes hemmelige kontorer i utløser dramatiske hendelser, og Siri blir dratt inn i et spill om store verdier ...
Kraftmarkedet i Norge ble liberalisert i 1990. Fra da av har kraftbransjen arbeidet systematisk for å presse strømprisene opp til et kunstig høyt nivå. Dette arbeidet fortsetter, med stadig mer kreative løsninger ...


Denne romanen heldt eg på å legge frå meg.  Kor interessant kan det bli med kraftmarknaden som bakteppe?  Eg gav romanen ein sjanse, og etter kvart begynte eg å like handlinga med den kvinnelege teologen som "detektiv". 

No er eg glad eg har funne meg to romanar som ikkje er krim.

onsdag 10. januar 2018

Tid kan målast

Sitatet er frå Herborg Wassmo sin roman Den som ser. 

Klokka mi stoppa halv tre i natt. Dermed måtte eg greie meg ein skuledag utan. På grunn av kurs hadde eg berre ein undervisningstime, heldigvis. 

Julegåva til mannen i år var ei klokke utan batteri. Den vert trekt opp med aktivitet. Så slepp han slike dagar. 

Akkurat i dag passa det no fint med ein bytur. Og så fann eg ut at eg likegodt kunne køyre til Ørsta og besøke foreldra mine. Det vart ein kjekk time!

På heivegen starta eg på Wassmo sin roman, lesen av Gøril Mauset. Det lovar bra! 

mandag 8. januar 2018

søndag 7. januar 2018

Plukke ut jula

Det tek si tid å få vekk all julepynten her i huset. Noko snik seg alltid vekk, derfor gir vi oss sjølv omtrent ei veke til å finne alt. I jula har eg hatt sviblar i urtepottene.  Det fungerte heilt flott.  Vatnet forsvann på ei veke, og dei treivst godt.  No prøver eg same stell på primulaene.

I dag for siste julegjesten med nattbuss til hovudstaden. Sjølv har eg fått ny timeplan med full dag med undervisning og møte til halv fire om måndagane.  Det førte til halv arbeidsdag i dag.  Eg ser altså at eg må disponere tida litt annleis midt i veka.

lørdag 6. januar 2018

Snøballvottar i minste storleik

Desse vottane var kjappstrikka! Ef fann fram nokre restar i tynn alpakka/ull, la opp 30 masker på pinnar nummer 4 og følgde oppskrifta vidare.  der skulle berre vere ei rad med snøballar i den minste storleiken.  Hadde eg lese gjennom oppskrifta på førehand, hadde eg nok gått opp ein storleik.

No har eg vaska vottane på eit 20-minuttsprogram.  Dei skal bli gåve til ein liten venn.  Mora skal få tove dei vidare til dei passar handa hans.

Oppskrifta kjøpte eg som skrive i går på nettbutikken til #knitting-inna

fredag 5. januar 2018

Endå meir


Det er litt dumt for strikkeinteresserte at strikkebøker kjem ut første veka i januar, ikkje til jul. Men heldigvis hadde eg julegåvepengar. 

Den førre boka Bystrikk er nok den strikkeboka eg har strikka mest frå. Denne inneheld også mange fine plagg. 

Eg hadde planar om å strikke eit par vottar eg hadde sett på Instagram. Det første eg gjorde, var å sjå etter dei. Men eg fann dei ikkje. D viste det seg å vere ei einskildoppskrift som ein kan kjøpe og laste ned. Då eg hadde betalt, kom ho på eit par sekund! 

No må eg berre gjere frå meg genseren eg held på med.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...